Hva kan vi lære av Hollywood?

Klasserommet er en scene og deltakerne fyller selv rollene

Det første regissøren vil gjøre er å etablere en scene. I denne scenen får rommets artefakter nye funksjoner. Whiteboard-tavlen kan for eksempel bli et vindu ut mot hva som helst. Hva om vi bruker vinduet til å se inn i fremtiden? Eller hva om vi overvåker kameraer i håp om å avsløre situasjoner vi vanligvis ikke har innsyn i?

Deretter fylles scenen med roller, og rollene fordeler vi blant deltakerne som er til stede. Vi trenger mektige sjefer, intrigemakere, falske profeter, helter og skurker.

Innenfor temaer som etikktrening, salgstrening, verdiimplementering og ledertrening egner rolltaking seg godt. Siden mange kvier seg for rollespill, driver vi aldri med det. Regissøren vil ha publikum med seg. Ikke mot seg. Derfor må regissøren være nøye med ordbruken. Ordet rolle pleier jeg å bytte ut med ordet perspektiv. For eksempel: Kan dere to ta ledelsens perspektiv?

Så kommer handlingen. Huskeregel nummer én blant Hollywoods mange manusforfattere er «Show, don’t tell». Når du snakker risikerer du at spenningen daler. I stedet skal du gi deltakeren opplevelser. Engasjer dem til å delta, utvikle egne tanker, bruke sansene og kjenne på følelsene.

Spesialeffekter gir uforglemmelige læringsminner

Små grep kan gi kraftfull effekt. Jeg husker en gang da jeg som ung lærer på Krigsskolen nesten ble lagt i bakken av kadettene. Bolman og Deals «Perspektiver på ledelse» var på pensum, og for å illustrere styrken i symbolsk lederskap holdt jeg opp et papirflagg. Et stykke papir, som i tillegg er så mye, mye mer. I fargene rødt, hvitt og blått får papiret en enorm symboltyngde i øynene på en norsk soldat. Det er konge, folk og fedreland og alt de vil sette sine liv på spill for å beskytte. Så tente jeg en lighter…..

La meg avslutte med å oppsummere lærdommene fra filmverdenen:

Sett scenen. Rommet kan bli til hva du vil. En butikk, en flykabin, hva som helst som kan bidra til å gi liv til læringsinnholdet. Fordel roller, unnskyld, jeg mener perspektiver, og la deltakerne involvere seg. Show, don’t tell. La deltakerne gjøre egne erfaringer i stedet for at du forklarer innholdet i hjel. Vi hjelper deg å fylle verktøykassen med aktive metoder. Vi kaller det aksjonsmetodikk. Ses på Oscar-utdelingen.

Foto: Craig Piersma / Flickr Creative Commons