Jeg ble så engasjert at jeg glemte å gå av toget

Hva er det som gjør at man på verdens mest befolkede sted, i en trang togvogn i morgenrushet, kan finne en deilig tilstand av ro der tankene flyr fritt til steder langt unna den humpingen og skumpingen som herjer med kroppen din der og da. Det å sitte på toget kan være en meditativ opplevelse. Det er som om kroppen lager en beskyttende boble rundt øyeblikket.

Når passasjerene truer intimsonen er det bare et sted å flykte. Headesettet er nødutgangen, podcasten livbøyen, og inne i boblen er det kvalitetstid. Om morgenen gleder jeg meg over Kulturmagasinet på P2. Noen ganger holder det med musikk, for eksempel Discover Weekly på Spotify som hver mandag kommer med ny godlyd. På fredagen er det endelig Giæver og gjengen. De har alltid fine analyser av ukens Trumpnyheter. Men jeg alltid åpen for noe nytt. Om det er noen som har tips om spennende podcaster, så tar jeg gjerne i mot.

Vel fremme på jobben er boblen «poff» borte. Selv om jeg lengter etter å finne stunder hvor jeg kan henføre meg i arbeidet og glemme tid og sted, blir jeg stadig avbrutt av daglige gjøremål og litt VG.no.

Så hva er det som gjør at det nettopp er i den plagsomt trange togvogna at magien oppstår. For det første vet vi at vi ikke slipper unna. Her må vi være til reisen er slutt. For det andre finnes det ingen krav til å yte. Alt vi kan gjøre er å koble bort verden rundt oss, og krype inn i boblen. Det er du selv om bestemmer hvilke signaler som får lov å trenge inn. En spennende overskrift, en lenke å klikke på. Det lille tappet på iPhone-skjermen og vips har tankene lagt ut på en ny reise.

Overskriften til dette blogginnlegget dukket opp i en evaluering av et program vi utviklet for Storebrand. Ved hjelp av godt pedagogisk håndverk og de teknologiske virkemidlene vi stilte til rådighet, nådde vi frem til akkurat denne Storebrandmedarbeideren som ble så engasjert inne i boblen sin at hun glemte å gå av toget.

Sånn er det med togreiser.

Artikkelen ble første gang publisert i januar 2018.